Jeg kjenner deg, måne
Som står ved ditt speil
Bak den fjerneste blåne
Og filer ringfingernegl
Med ditt ansikt vendt bort
Fra de talløse menn
Som du hildret med morild
Du slukket igjen

Jeg kjenner deg, måne
Som står ved ditt speil
Selv din glans må du låne
Og brev med kjærlighetssegl
Har du åpnet og brutt
Men forløser hver natt
Bare kulde, og står der
Bestandig forlatt