Det sto en liten løvetann så freidig og tilfreds
På landevegens grøftekant i sølevann til knes
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
... Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går
I våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
Og nappet opp med rot og topp sin første løvetann

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
Imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett
Og pjokken ropte: «Se på meg, hva jeg har funnet her!»
Men barna bare lo og sa: «Så pjuskete den er!»

«Å nei så menn,» sa pjokken, «jeg skal ta den med til mor
Så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.»
«Det si'r hun for å trøste deg,» sa de som sto omkring
«for du er bare fire år og skjønner ingenting.»

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset lite grann
Og blomsten hang med hue ned og lengtet etter vann
Han åpnet døra sent og tungt, og plutselig sa mor:
«Å gid så fin en blomst du har — å nei hvor du er stor!»

«Du si'r det for å trøste, du,» sa pjokken likegla
«Å langtifra,» sa mor og lo. «Jeg mente det jeg sa
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
Som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.»