Vi hadde plukket eplene og høstet
Ren hver topp og gren
Og båret dem i kjelleren og lagt dem
Pent i rad
Men oppe i et epletre der hang en
Liten kart igjen
Den var så grønn og gusten, det var ingenting å ta
Men da jeg hadde lagt meg og var sliten, trett og glad
Da hørte jeg så tydelig at eplekarten sa:
«Plukk meg, kjære, plukk meg
Jeg fryser og spør:
Si, du kan da ikke mene
Jeg skal henge her alene
Når du tenker på hvor kaldt og trist
Jeg får det
Når det
Snør?»

Da satte jeg meg opp og kunne slettes ikke sove mer
For eplekarten talte gjennom ruta til meg inn
Den sa: «Jeg så du først og fremst tok alle store epler ner
Du lo og sang og klappet alle røde eplekinn
Men, vet du, hele tia mens du plukket i ditt fang
Så hang jeg høyt i toppen, og jeg ba deg gang på gang:
«Plukk meg, kjære, plukk meg
Jeg fryser og spør:
Si, du kan da ikke mene
Jeg skal henge her alene
Når du tenker på hvor kaldt og trist
Jeg får det
Når det
Snør?»
Mens alle mine søsken har det godt og varmt på hyllen sin
De ligger jo i kjelleren og har det lunt og trygt
Så henger jeg her ute i den sure, kalde nattevind
Som rister hele treet, og da skjelver jeg av frykt
For natta er så mørk og kald og farlig, huttetu
Og jeg er helt alene, kjære, søte, snille du!
«Plukk meg, kjære, plukk meg
Jeg fryser og spør:
Si, du kan da ikke mene
Jeg skal henge her alene
Når du tenker på hvor kaldt og trist
Jeg får det
Når det
Snør?»

Ja, tenk du, slik sang karten der den hang i treet, helt forlatt
Jeg krabbet bort til ruta og tok vindushaspen av
Og ropte: «Tør du henge der alene bare nå i natt
Så tar jeg deg i morgen!» — og tenk karten hvisket: «Ja!»
Og neste dag så kløv jeg opp og plukket karten ned
Og la den blant de andre, så nå har den ro og fred