Alf Prøysen
Ei vise om ei vise
Det var engong ei vise som kom rekandes med strømmen
Hu ville gjenne giftes med en vakker melodi
Helst en som kunne smyge seg omkring a som en hanske
En som var øm og kjærlig og med sans for harmoni
Hu kjinnte tel ei vise som fekk frier med det såmmå
Hæin hakke litt i rytmen, men hu tok 'n som’n var
Dom smelte helt i sammen tel dom gikk frå sæins og samling
Nå går det rundt og rundt for dom på Jonsens platebar
Og stadig kom det nye par som gikk mot store høyder
Og hi og hopp og ti på topp og jubel dag og natt
Mens andre viser dalte fort, så tok dom tel å angre:
— Dom hadde ti en melodi dom æiller skulle hatt
Og tia gikk som tia gjør og visa rek åleine
Og hørte andre viser lokke lindt i lund og li
Og kapre komponister, og den dommeste ta æille
Hu hang seg på en amatør og var med i Grand Prix
Men itte gråt du visa mi, snart har du melodien
At lykka er for to kæin vara bære no du trur
Kæin hende stig de sammen mot de opplagsstore høyder
— kæin hende ligg du sønderknust en kveld i Luxembur'