Je burde kanskje synge litt om jinter je har møtt
Om jinter som har feste seg og jinter som har fløtt
Men hjertet mitt har skofte
Som hjerter gjør så ofte
Og det å møte jinter er da noe en gjør støtt

Je møtte mange jinter som nå er langt av lei
Og mange har je nare, og mange nare meg
Nå sitt je her åleine
Og tenkje litt og meine
Men om je tenkje riktig, det blir en sak for seg

Je tenkje meg en stæga med mange, mange trinn
Der giftegærn ungdom ska finna maken sin
Så finn du den du meine
Er den eneste og eine
Og syns at hu står jevnhøgt med stægaplassen din

Så kjæm det rare verset je nesten itte kæin
For æille har sin stæga i sin egen tankes læind
Og om du står på stægan din
Med jinta jevnhøgt trinn ved trinn
Står jinta på sin egen, ved himmelrikes grind

Så møtte du ei jinte du sjøl var litt for god
Det var for stutt ved jorda på stægan der hu sto
Du tenkte: «Det får vara,»
Og lette jinta fara
For sjøl så rei du lykkelig på regnbågåns bro
Det ska så lite skelja før stægan blir for stor
Et navn med gammal klang i, litt ros du fekk i fjor
En tanke fin og drømmeblå
Som begge går og gjømme på
Og derfor knuse andre under jønnbeslåtte skor

Å jinter, å jinter, å hjertet mitt for dekk
Nå går je her som peppersvenn og dæinse litt og drekk
Og rulle overeine...
En har det best åleine...
Det er den gamle visa for den som ingen fekk!