Jeg rir i nattens måneskinn
For dette er min skjebne
En hvileløs som lever kun
Om nettene, alene
Med min sjel knust til grus
Holdes jeg i skyggen
Av hender fra et liv engang
Som nå har vendt meg ryggen
Jeg hater og beundrer de som
Gjennom søvn kan rømme
Inn i fantasien. De som tar for
Gitt å drømme

Stillheten er voldsom
En skrikende sirene
Som hånlig henger over meg
Den vet jeg er alene
Den kjenner min historie
Og leser fra mitt minne
Fra bildene jeg aldri maktet
Å få til å forsvinne
Den vet mitt skrik er sjanseløst
Det overdøves fort
Her skal stillhet høres!
Her svinner lyder bort...
Hypnofobi. Mørke og natt
Kakofoni. Ensom, forlatt

Jeg ler i nattens måneskinn
Hvor tiden aldri går
Forsonet med en skjebne som
Jeg tror jeg nå forstår
Jeg fremfører et skuespill
Verden er min scene
En enmannsforestilling
Om en mann som er alene