Det er en lang dags ferd mot natt
Jeg kjenner at
Dagen setter meg på prøve så jeg føler meg matt
Jeg føler meg slapp
Men brisen gjennom mørket gjør meg levende
Vi danser i vinden, for varmen er kvelende
Perleporten er lukket, lyset er slukket
Vi kaster alle hemninger som
Når vi har drukket
Broen er truffet
Det surrer og jeg føler meg stukket
Nå blir det stille frem til dagen er sprukket

(...)

Det er en lang dags ferd mot natt
Jeg sitter stille
Jeg prøver det jeg kan å stenge sinnet inne
Jeg er stille som i graven i en dyp katakombe
Men så skjer'e no' som får meg til å
Sprenge som en bombe
Hele rommet
I rundt meg eksploderer
Jeg ser sannheten ta bolig i de sykeste idéer
For lange korridorer
Blir mer enn metaforer, jeg kreperer
Men så sakte at jeg fortsatt har en tro på at jeg lever
(...)

Det er en lang dags ferd mot natt
Alt er svart og setter
Sinnet mitt i kok, jeg drikker meg til mot
For å prøve å besvime, for å prøve å dåne
For å prøve meg å sjekke ut
Hvor mye jeg kan tåle
Jeg plager meg og piner meg og
Stikker meg til blods
Jeg må komme meg i sikkerhet, jeg stikker av til fots
Jeg er fanget i en snare mellom virkelighet og mare
Nok en natt på hospitalet er nok mer enn jeg kan klare

(...)

Jeg vil ha a men jeg får ikke
Du prøver men forstår ikke
Tida løper fra oss, jeg vil sloss men du slår ikke
De blinde lukker øyna når jeg stivner og blir svær
For begjær blusser opp i en hver
Og det er som om jeg flyter
Det føles som jeg driver
Men synker man til bunns når vannet stiger?
Gal kan man si, men nok en gang går jeg forbi
Et åpent vindu i en sovesal på Bjølsen Hospital